1. Skip to Menu
  2. Skip to Content
  3. Skip to Footer>

Siste nytt

Tafseer dars på norsk blir hver søndag kl.19.15, hør live fra www.iqskole.no

 

Vår religiøse tro på ytringer, av forfatter Arne Berggren

Monday, 12 December 2011 21:07

Written by Admin

PDF Print E-mail

Eh ..?
Allikevel: Er ikke brenning av Koranen eh …. blasfemisk? Eller skal vi bruke et annet ord for det? Kan det være det amerikanerne kaller hate speech?

Dersom det dukker opp en splitter gæren pastor i Norge som vil brenne Koranen, skal ikke da det høyt utviklede samfunnet kunne beskytte seg mot det? Mot konsekvensene? Ja, fins det noe som helst av verdi i bokbrenning som det er avgjørende å forsvare? Hvorfor er det så upopulært å si at vi bare burde bure idiotene inne? Hvorfor vrir vi oss og gjør alle slags retoriske øvelser for å skjule det faktum at denne typen ytringer er perverterte utslag av den ytringsfriheten vi forsvarer?

Det fins lover mot Holocaust-fornektelse. Det fins ulike paragrafer som beskytter gravfreden. Det er forskjell på å urinere på åpen gate og på andre menneskers grav. Vi reagerer når noen brenner flagg. Det fins faktisk grenser for hva du kan si om Kongen. Allikevel vrir man seg for å beskytte brenning av Koranen. Ikke det at jeg tror mange ville ofret livet sitt for saken, men rent teoretisk, lissom …

Uaktsomhet er straffbart. I helgen forsøkte jeg å sammenlikne med en turistbuss som stanser i villmarken et sted. Guiden advarer mot å erte opp bøffelflokken, det kan være livsfarlig. Så har du han som er med på turen og bare må rope og plystre og vifte med bøffelfór. Blir han tiltalt for grov uaktsomhet, tror du? Etter at halvparten av gruppen ble drept av hissige bøfler, spurte jeg.

Da fikk jeg høre at det var en nedverdigende sammenlikning, muslimer er jo ikke bøfler. Jeg sa at jeg forsøkte å se på prinsippet om uaktsomhet, men neida, dette var muslimfiendtlig, sa de samme menneskene som mener hele Østen har å komme seg opp på vårt sivilisasjonsnivå, hva ytringsfrihet angår.

Vel, retten til å brenne Koranen ser ut til å være ukrenkelig. Vi kan være kritiske til det, men vil man krenke hellige symboler, har man en lovbeskyttet rett til det. Det er en del av menneskerettighetene, får man høre. Vi er alle enige om at det er dumt og at ytringsfrihet ikke er en ytringsplikt, og vi forventer oss et snev av dannelse i ordskiftene og ytringene. Men slutter vi å brenne hellige bøker, hva blir da det neste?

Bak det hele ligger det en fobi, en paranoia, en konspirasjonstanke som går ut på at islamistene turer frem og ikke forstår dialog. Det er det samme hva vi gjør, sa noen intellektuelle i fullt alvor i helgen, for der borte bomber og dreper de uansett, så det er ingen grunn til å fire på retten til å brenne Koranen.

Religiøst
Vi er så grunnleggende redde for å gi terrorister vann på mølla, at vi hisser dem opp i stedet. Vi er så grunnleggende opptatt av rettighetene i vårt eget samfunn, at vi tror vår virkelighetsoppfatning skal gjelde på den andre siden av kloden, særlig når vi jo reiser dit for å ordne opp. Vi er så religiøse i vår tro på ytringer i vår verden, at vi har glemt at hele demokratiet hviler på ideen om at forskjellige syn møtes og sammen finner man en ny vei. Juss og politikk er kompromisser.

La oss legge vekk honnørord og belastede uttrykk. Glem ytringsfrihet og blasfemi et øyeblikk. Jeg tror ikke det er så farlig – ja, det kan til og med være konstruktivt – å vise dem at vi tar hånd om våre idioter, burer dem inn om nødvendig.

Så kan de forsøke stagge sine egne idioter, hvis de vil. Er vi villige til å dø for retten til å krenke religiøse symboler? Hvor langt er vi villig til å legge forholdene til rette for suicidale tullinger?

 

Takk til VG debatt